Hjem / Nyheter / Nesten uslåelige på 50- og 60-tallet:

Nesten uslåelige på 50- og 60-tallet:

Skrevet

Lillestrøms første håndballag!

– Du verden så mye moro vi hadde! Lillestrøm-håndballens Grand Old Ladies sitter rundt kaffebordet og ler. De minnes den gangen håndballen ble startet opp – rett før krigen. Nesten uslåelige var de og. De har beviser – i form av avisutklipp.

I år etter år spilte de regelrett fletta av de andre damelagene på Romerike.

Møt pionerene Eva Sæther Landfald (79), søsteren Åse Sæther Andersen (75), Sonja Meyer Hallstensen (74), Borgny Moen Haugland (74) og Rakel Westby Hallseth (86). Alle uforskammet spreke og med et fantastisk humør, trolig fordi de i år etter år sørget for å holde seg i så god form.

En gang i måneden møtes de fortsatt i syklubben som det gamle håndballaget dannet i 52/53-sesongen.

– Vi startet syklubben for å ha litt sosialt ved siden av treninger og kamper. Så fortsatte vi bare. Det er hyggelig å møtes sånn, forteller Rakel.

Startet rett før krigen

86-åringen er den eldste gjenlevende på laget og er faktisk den eldste håndballspilleren i hele Lillestrøm-området. Hun var nemlig med da Håndballgruppen i Lillestrøm Sportsklubb i sin tid ble dannet.

Det skjedde rett før okkupasjonen i 1940 på et møte på det hvite hotellet som den gang lå i Solheimsgata i Lillestrøm, forteller hun.

En av de sentrale organisatorene var Gunnar Myrheim, i mange år leder for håndballgruppa i LSK. En annen var Gunnar Westbye.

Rakel var ikke med på møtet. Men hun spilte på det første damelaget – som pur ung back.

Så kom krigen.

– Da leverte vi inn draktene våre, forteller Rakel.

Det ble etablert en serie ledet av nazistene.

– Men vi trente illegalt på grusbanen på Vigernes i stedet, forteller Eva Langald, som den gang het Sæther til etternavn.

Hun hang seg med Rakel og de andre på de ulovlige treningene på Vigernes. Det var moro. Og etterhvert ble hun god, også.

Jentene måtte ha legeattest

Rett etter at freden kom i 1945, startet jentene opp igjen, Samtidig ble det dannet et pikelag i LSK. På pikelaget begynte lillesøsteren til Eva, Åse, og Sonja Hallstensen, den Meyer. De var 10-11 år gamle den gang.

– Det var rett etter krigen. Det var lite mat. Enkle kår. Så det var flere av 10-12 og 13-åringene som ikke fikk lov å være med å trene og spille. Legen sa nei. Den gang måtte vi få legeattest en gang i året på at vi kunne drive med idrett, forteller Åse.

Bak fra v. Marit Kristiansen Leirud, Eva Sæther Landfald, Gerd Gulbrandsen, Bjørg Salvesen, Edel Malmquist Kristiansen, Reidun Svendsen Glømmi. Første rekke fra v. Grete Torgersen, Liv Støvind, Rakel Westby Hallseth.

LSKs dame- og pikelag ble snart gode. En av Fjellhammers beste spillere, Borgny Moe, i dag Hauglund, meldte overgang. Flere andre kom også til, ikke minst Unni Martinsen, kona til fotballberømtheten i LSK, Alf Martinsen. Og dermed var konturene av LSKs fryktede, meget gode kvinnelag gjennom en årrekke skapt.

I år etter år vant de kretsmesterskapene på Romerike. Jentene, som var fra 17-års alderen og eldre, seiret også i flere turneringer. Både på 50 og 60-tallet. Borgny ble til og med tatt ut på landslaget og gjengen kom også langt i NM-rundene. Naboklubbene rundt Lillestrøm fryktet kampene mot de spreke LSK-jentene i de gule og sorte draktene.

Vant tosifra

– Ja, vi var gode. Vi tør å si det i dag. Vi var nok det beste laget på Romerike, sier Borgny.

– Gode? Vi vant jo tosifra som oftest, smetter Sonja inn.

Bak fra v, Unni Martinsen Andersen, Sonja Meyer Hallstensen, Eva Sæther Landfald, Bjørg Fjerdingby. Foran fra v. Randi Møllerstad Edvardsen, Ingebjørg Soknes Steisund, Ingrid Pedersen Karlsen, Åse Sæther Andersen.

Og det stemmer. Et avisklipp som jentene holder frem fra Akershus Arbeiderblad så sent som i 1962 viser at jentene har vunnet serien igjen, denne gang med over 10 poeng til lag nummer to, Blaker. I siste kamp knuste de Raumnes/Årnes 17-3.

I de første årene kjørte laget lastebil når de dro rundt på kamper på Romerike. Med to lange krakker på hver side av lasteplanet. Etter kalasseirer på Eidsvold eller mot Raumnes/Årnes sto jenteme gjerne på lasteplanet og sang ”seieren er vår” av full hals eller plystret etter guttene som de møtte langs veien. Gjett om det var stemning!

Etter hvert fikk noen privatbiler. Da fylte de bilene opp med spillere og reiste rundt. Til Eidvsold, Blaker, Årnes og andre steder. Som regel spilte de på grus eller fotballbaner som det ble streket opp håndballbaner på. Dusj og garderobeanlegg var det sparsomt med. Ofte var det bare vaskevannsfat å vaske seg med.

– Husker du da vi spilte på Enebakk. Vant de fikk vi vann i vaskevannsfatene. Men tapte de, tok de vaskevannsfatene!

Rakel ler så hun hikster.

Turer og turneringer

I 1950 dro hele laget til Bergen på tur. Det ble en kjempeopplevelse. Men snart ble det turneringer i Danmark og Sverige også. Alt sammen betalt av egen lomme. De jobbet dugnad for å få råd. Solgte lodder under kampene til LSK på Åråsen. Noen av spillerne på de utenlandske lagene ble de også kjent med. Enkelte av dem ble nesten venninner i noen år.

Men mest moro sportslig var det dog å spille rundekamper i NM. Flere tøffe bataljer ble utkjempet mot Norges beste lag. Et år slo de ut en av favorittene, Grefsen, i 3. runde, med Laila Schau.-Nielsen, idrettslegenden, på laget. I 4. runde møtte de Skogn, som var Norgesmestre. Jentene spilte kjempebra, men tapte knepent 3-4.

– Og etterpå inviterte vi alle Skogn-jentene hjem til en av oss. Vi spiste snitter og drakk kaffe. Det var hyggelig, sier Åse.

– Og så slo vi Vestar. Husker du at en av dem hoppet inn og dro til meg midt i fleisen, ler Sonja, som var knallgod både som utespiller og keeper.

– Ja, hun ble kjempefrustrert. Du var god den dagen. Tok alt, sier de andre jentene.

Den gang var håndball en sommeridrett. Jentene sesongåpnet i april og ga seg først utpå høsten. De spilte mange av hjemmekampene på grusbanen på Vigernes. Alle jentene hevder at de fremdeles har grus i knærne fra den gang. Etter hvert fikk de asfaltbane på Lillestrøm stadion, der skateboard-anlegget ligger i dag.

Ville spille hele året

Jentene trente bare en gang i uken om vinteren utenom sesongen. Det syntes de var for lite. De løp på egenhånd. Dessuten begynte de å spille for Fjellhammer vinterstid. Fjellhammer meldte nemlig overgang til Oslo-serien for å få spille innendørs om vinteren. I Oslo var det nemlig flere haller. På Romerike var det vare Eidsvold som hadde hall. Jentene hadde med andre ord både teknikk og kondis i orden da sesongen startet opp på Romerike.

– Var det derfor dere var så gode i mange år? Dere fikk et forsprang på de andre lagene.

– Vi løp som regel motstanderne i senk. Dessuten var vi mange som kunne skyte og avslutte, sier Sonja og Borgny.

Hele venninnegjengen fra LSKs gamle damelag har LSK-statuetten. Den fikk de da de hadde passert 275 spilte a-lags kamper. Egentlig kunne de fått den to ganger. De fleste fikk nemlig nærmere 600 a-kamper for LSK før de ga seg. Ikke så rart at de er æresmedlemmer, som har gratis inngang på alle LSKs kamper på Åråsen og årlig for hilsener i posten.

– Det er moro med LSK. Jeg og Åse er på nesten hver kamp. Har skjerf og greier. Klart vi følger med. En gang LSK, alltid LSK, sier Eva, som i likhetmed de andre spilte til hun hadde passert 40. Hun ga seg i 1970. Som 43-åring. Da hadde nettopp «Bobla», den første plasthallen, blitt bygd. Noen år senere la LSK la ned damehåndballen i klubben. En æra var slutt. Da lå damelaget i 2. divisjon, dagens 1. divisjon.

Moro med dagens unge

Pionerene i Lillestrøm-håndballen synes det er moro at håndballen i lokalmiljøet er i ferd med å vokse seg stor igjen. De lytter oppmerksomt når de får høre at LHK-90 idag har 500 medlemmer, hvorav 260 er aktive spillere fra 8 år og oppover.

– Det er kanskje mye alvor nå. Mye stress. De kan da umulig ha det like gøy som vi hadde det, undres noen av Lillestrøm-håndballens Grand Old Ladies.

Men Åse kan berolige dem med at de har det gøy på banen – akkurat som de selv hadde det.

Hun forteller at hun for ikke lenge siden ble kjent med ei lita jente i nabolaget. Jenta spilte håndball i LHK-90. Da smårollingen hørte at Åse også hadde spilt håndball, kom det plutselig en dag et lite brev i postkassen. I rødt og blått skrift og med et lite hjerte nederst på arket. Jenta inviterte sin 78-årige venninne på kamp. ”Jeg hadde blitt veldig glad hvis du ville komme å se på meg spille”, stod det.

Det syntes Åse var så hyggelig at hun dro på kamp i Skedsmohallen for å se på sin unge venninne.

– Og vet du hva? Det var fantastisk fint å se på. Og den vesle jenta? Hun var virkelig god. Hun løp, skjøt, fintet og lagde det ene målet etter det andre, sier Åse begeistret.

Se noe av møtet i håndballklubbens syklubb på video her.

50-tallets heltinner anno 2007: Bak fra v. Eva Sæther Landfald, Sonja Meyer Hallstensen, Åse Sæther Andersen. Foran fra venste Borgny Moen Hauglund og Rakel Westby Hallseth

Top