Hjem / Nyheter / Lillestrøm Håndballklubb gjenoppstod i 1990

Lillestrøm Håndballklubb gjenoppstod i 1990

Skrevet

Fra 0 til 500 medlemmer på 20 år
Lillestrøm Håndballklubb gjenoppstod i 1990. Derfor heter klubben Lillestrøm Håndballkubb-90. På 20 år har klubben vokst seg stor igjen, fra 0 til 500 medlemmer. Her får du et innblikk i Lillestrøm-håndballens utvikling og Lillestrøm HKs historie før etableringen av LHK-90i 1990.


LSK startet før krigen

Vi vet ikke eksakt når håndballen første gang kom til Lillestrøm.

Men den første landskampen i håndball ble arrangert i Norge i 1937, og trolig var det rundt 1936-37 at Lillestrøm sportsklubb startet opp en håndballgruppe. Denne ble lagt ned under krigen. I stedet ble det trent illegalt i lokalmiljøet, blant annet på Vigernes.

Etter krigen startet håndballen opp igjen.

Det var en ren kvinneidrett. LSK stilte med to damelag, ett A-lag og ett B-lag. De spilte i en A-serien på Romerike, mot lag som Høland, Blaker, Sørumsand og Eidsvold, de deltok i turneringer, og de spilte om kongepokalen i NM. Jentene, som oftest i alderen 16 år og eldre, trente to ganger i uken i tillegg til at de spilte kamp. Inntektene ordnet de de selv med å selge lodder på LSKs fotballkamper.

Noen av de sentrale profilene på laget i disse årene var søstrene Eva og Åse Sæther, Rakel Vestby, Borgny Moe og Sonja Meyer. De spilte også vinterstid. I Oslo-serien. Fjellhammer spilte nemlig der og ikke i Romerikeserien Og i Oslo var det innendørshaller, noe det ikke var andre steder enn på Eidsvold på Romerike. Dermed ble det til at de ivrigste spilte for FIL om vinteren og LSK om sommeren. Og etterhvert plukket de kretsmesterskap på rekke og rad. De vant serien. Og de nådde langt, ofte til 4. runde, i NM. Harde rundekamper i NM ble utkjempet, deriblant mot Skogn og Grefsen, to sterke lag i flere år. På Grefsen spilte forøvrig en norsk idrettslegende, Laila Schau Nielsen.

Noen av lederne for håndballgruppen i årene etter krigen var Oscar ;yrheim, Reidar Hallseth, Gunnar Vestby og Eva Landfald, gift Sæther. Eva Langfeldt spilte fra 1945 og frem til omkring 1978 og var også leder av Håndballgruppa og medlem i LSKs hovedstyre i en årrekke.

Gjennom hele 50-tallet var LSK det dominerende håndballaget på Romerike. Hegemoniet fortsatte også inn i 60 og 70-tallet.. Laget spilte i 1. divisjon eller i 2. divisjon.

Flere klubber på 70-tallet

I oktober 1966 ble Lillestrøm Håndballklubb etablert som den eneste spesialklubben i området. Bak sto Tore Gulbrandsen og noen kamerater fra Lillestrøm Gymnas, Tore Gulbrandsen ble den første lederen og treneren. Andre pionerer fra denne tiden var SVein Leidland, Arild Engebretsen og Jan Erik Løype.

Mens Lillestrøm HK først og fremst ga et tilbud til menn og gutter, var LSK fremdeles kun for kvinner. Lillestrøm/Fram hadde håndballtilbud til begge kjønn, men var den minste gruppen og seniorlagene holdt seg i de lavere divisjonene. LSK på sin side spilte i 2. divisjon og LHK i 4 divisjon herrer.

Også lagene i naboområdene, Skedsmo, Fjellhammer, Fet, Rælingen og Lørenskog, drev på begynnelsen av 70-tallet større håndballgrupper. Blant annet ble håndballen innlemmet i Skedsmo IL i 1965, mye takket være læreren Roar Pedersens innsats. Sterkest var dog Fjellhammer og Fet som markerte seg utover på slutten av 70-tallet i toppen av norsk håndball. Klubber som Skedsmo og Rælingen på sin side spilte som oftest i 3. divisjon.

Mange spilte både fotball og håndball sommerstid på 70-tallet. Blant de mest kjente fotballspillerne var Tom Lund, Frank Grønlund og Erik Soler, som spilte henholdsvis for LSK og Lillestrøm Håndballklubb. Også flere av de siste tiårenes LHK-profiler var aktive i LHK den gang, for eksempel Espen Foss, Terje og Tor Knutsen som gikk fra Skedsmo IL til LHK, keeperen Arne Sæther og Odd Granerud.

I de første årene hadde LHK grønne drakter. Fargen ble valgt ut fra fargen i kommunevåpenet til Lillestrøm. Men etter kommunesammenslåingen endret klubben farger til rødt og hvitt – også det etter fargene kommunevåpen som ble røde og hvite da kommunenavnet ble Skedsmo. På 90-tallet ble de hvite shortsene byttet ut med blått.

Kamper og treninger foregikk først og fremst sommerstid. Gressbanen ble imidlertid sjeldere og sjeldnere benyttet. I stedet etablerte håndballen seg på en asfaltbane på Lillestrøm stadion. Men etter hvert fikk man ”bobla”, en oppvarmet plasthall, som gjorde det mulig å forlenge sesongen.

Trente på asfalten på Stadion

Kvinnehåndballen skulle etterhvert bli innmlemmet i LHK den også.

På 1970-tallet gjorde LSKs damer det bra i 2. divisjon, som da var det nest beste nivået i Norge. Flere av spillerne og trenerne var også etablerte på landslaget. To av dem var Grete Tønnesen og Unni Nuvin. Men i 79/80 sesongen nedla LSK håndballgruppen. En æra var slutt. I stedet ble damehåndballen i LSK fusjonert inn i Lillestrøm Håndballklubb. LHK-kvinnene spilte i 4. divisjon, men Norges Håndballforbund vedtok likevel å gi LHK LSKs plass i 2. divisjon. Lillestrøm Håndballklubb fikk dermed to lag damelag, ett i 2. og 1 i 4. divisjon. Fra før av hadde klubben en god guttestamme og et herrelag i 2. divisjon, nå fikk man også J15, J13, J12 og J10.

Hallproblemer

Aktiviteten var stor en periode på 70-tallet.

Men etterhvert slet Lillestrøm-håndballen tyngre både på herre og damesiden. Problemet var banefasilitetene. Håndballen foregikk på asfaltbanen på Lillestrøm Stadion, de skateboardrampen ligger i dag. Og i plasthallen, populært kalt «bobla». Vinterstid var det kaldere i ”bobla” enn ute. Spillerne føk rundt med polvotter og slo snø og is av veggene før treningene. På bena hadde man ullsokker i håndballskoene. Dessuten delte klubben treningstidene med et stort antall naboklubber, klubber som også slet med treningslokalitetene.

Til slutt spilte klubben alle hjemmekamper andre steder enn i Skedsmo. Hjemme-arenaene var Jessheimhallen, Sandbekkhallen og Mjærhallen i Enebakk. Interessen var dalende.Men kvinnehåndballen bet seg fremdeles fast i nest høyeste divisjon.

Heldigvis kunne klubben våren 1981 flytte inn i den nye storstuen, Skedsmohallen, på Lillestrøm stadion, som i et par års tid hadde vært under bygging.Et moderne, flott anlegg på alle måter, godt egnet både for håndball, andre idretter og større konsertarrangementer. Samtidig dukket også andre haller opp i nærområdet, blant annet fjellanlegget Tærudhallen på Skedsmokorset.

På åpningsdagen av den nye Skedsmohallen var det mange gjester og tilstedeværende. Åpningen av hallen ble foretatt av ordfører. Han kom kjørende inn i hallen i bil sammen med lederen av idrettskretsen, Odd Andersen. Det var taler, lek og musikk. Etterpå spilte Lillestrøms G16 siste og avgjørende seriekamp, en kamp de vant, blant annet med LHK’90-pioneren Espen Foss på laget. LHK vant dermed kretsmesterskapet i årsklassen dette året.

Da hallen kom, var entusiasmen rundt håndballen i Lillestrøm naturlig nok stor.

Man hadde inntektsinnbringende dugnader som teknisk arrangør ved store landskamper og konserter i Skedsmohallen. Og pengene kom godt med. Det kostet å ha to damelag og et herrelag, der to av dem var i de høyere divisjonene og hadde som mål å bli blant de aller beste i Norge. Ikke minst representerte damelaget store reiseutgifter når de kom i pulje med lag fra helt andre kanter av landet. Men det ble jobbet godt i klubben og det var et godt sosialt miljø – ikke minst knyttet rundt kafeteriaen i Skedsmohallen, en virksomhet som klubben drev selv. Hver kveld samlet spillere, ledere og andre seg rundt kafebordene til god prat og hygge før og etter trening eller kamp. Mange traff hverandre og ble etter hvert gift som følge av det gode sosiale miljøet rundt klubben.

Den dag i dag treffes inntil et førtitalls av medlemmene fra denne tiden hverandre til sosialt samvær. En av dem som av og til er med er Roger Hverven, den kanskje mest kjente treneren som Lillestrøm Håndballklubb hadde.

Hverven var en av profilene på Oppsal som sto for et gjennombrudd i norsk fotball da Oslo-klubben slo det som ble regnet som verdens beste klubblag i håndball på 70-tallet, Gummersbach, i europacupen.

Med Hverven som trener gjorde LHK det skarpt. De lå i toppen av 2. divisjon og lå lenge an til opprykk i eliteserien. Men i den avgjørende kampen mot Rapp tapte og dermed ble det Rapp som fikk 1.divisjonbilletten.

Samtidig gjorde LHK suksess som arrangør. Man fikk arrangere Polar Cup, en stor årlig turnering med landslag både i herre og dameklassen. Man arrangerte også en stor nordisk eliteturnering. Her deltok de beste lagene fra hele Norden. Thor Lian, senere det internasjonale håndballforbundets leder, ble så imponert over de dyktige og entusiastiske romerikingene, at klubben snart fikk arrangere en rad med landskamper.

Økonomiske problemer

På midten av 80-tallet vokste Lillestrøm Håndballklubbs økonomiske problemer. Inntektene som konsertarrangør falt etterhvert bort da mange av de store konsertene ikke lenger kom til Skedsmohallen. Foreldre og ledere på yngre lag ble etter hvert lite tilfreds med at stadig større andel av klubbens økonomi gikk med til å drifte seniorlagens stadig dyrere forsøk på å henge med i toppen. I 1986/87-sesongen toppet det seg. Klubben hadde ansatt en meget anerkjent trener. Man hadde fått tak i gode spillere etter tøff konkurranse med andre klubber. I tillegg havnet man i divisjonsavdeling sammen med fire lag fra Bergens-området og to fra Trondheim. Ambisjonene for sesongen var høye. Men da treneren forsvant etter få måneder, da budsjettet viste seg å ikke ha tatt høyde for alle de dyre bortekampene, og med betydelige utgifter knyttet til utstyr-, hotell- og reiseutgifter for spillerne, havnet klubben til slutt i en situasjon der konkurs faktisk truet.

Løsningen ble at klubben, med herre og damelaget i spissen, trådte til. Siden de hadde brakt klubben inn i vanskelighetene ønsket de også å løse dem for klubben. I en gedigen og imponerende dugnad for å hindre konkurs, tok herrespillerne på seg jobben med å legge kabler og grøfter for Romerike Kabel-TV fra Lillestrøm jernbanestasjon og til Lundsovergangen ved Skedsmo Stadion. En stor og kraftanstrengende jobb, men som da den var ferdig, ga nok penger, godt over 100.000 kroner, til å nedbetale hele klubbens gjeld. Dermed kunne klubben nedlegges i null. Hvilket ble den siste, store seieren i Lillestrøm Håndballklubbs historie. Man «døde med ære».

Da Lillestrøm Håndballklubb ble nedlagt i 1985/86-sesongen, var nok drømmen hos de mest engasjerte og med sterkest klubbfølelse, å få dratt den i gang igjen. Men i første omgang forble det en drøm. Man måtte gi spillerne tilbud andre steder. Derfor ble plassen i 2. divisjon gitt til naboklubben Skedsmo Håndballklubb, en klubb man i mange år hadde hatt et visst samarbeid med, og som nettopp hadde gått ut av Skedsmo Idrettslag og etablert seg som en ren håndballklubb. Mange av spillerne gikk også til Skedsmo eller de havnet i andre klubber, som Fjellhammer og Fet. G16-laget og de yngre gruppene gikk over til Lillestrøm/Fram, noe som bidro til å holde liv i den sterkt nedleggingstruede håndballgruppen der.

Klubben «gjenfødes»

1/11-1990 var datoen da Lillestrøm Håndballklubb våknet til liv igjen.

Navnet var nesten det samme. På grunn av lover og regler fikk man ikke kalle seg Lillestrøm Håndballklubb. Derfor ble det Lillestrøm Håndballklubb’90. Tallet ”90” ble føyd til – som en henvisning til året da den nye klubben ble etablert.

Blant pionerene som dro i gang igjen primærstyret var Espen Foss, kona Gro og svigerfaren Jan Bergan, en av Lillestrøm-håndballens grand old men. Espen hadde spilt for LHK, Gro hadde vært primus motor for damelaget til LHK og Bergan var den som i et helt liv hadde levd og åndet for håndballen i Lillestrøm. I tillegg var Kari Larsen og Per Frid med, to andre profiler og sterkt engasjerte mennesker.

Sammen delte de på vervene. Frid ble formann. Sammen la gjengen også planene for den kommende aktiviteten, en aktivitet som ikke ble like velkomment mottatt av alle i Lillestrøm/Fram, som noen år i forveien hadde tatt i mot alle spillerne fra Lillestrøm Håndballklubb og gitt Håndballgruppen der et nytt liv.

Foss & co mente det var gode grunner til å etablere Lillestrøm Håndballklubb igjen.

I Lillestrøm/Fram var fotball den største gruppen. Inntektene fra medlemskontingenter, treningsavgifter og dugnader ble fordelt mellom alle idrettene. Mesteparten av midlene gikk til fotballen. Håndballgruppa så sed derfor nødt til å danne sin egen klubb. Dermed fikk de også herredømme over økonomien og de kunne gi spillerne et bedre, mer spesifikt håndballtilbud. Dessuten kunne man vekke den gamle spesialklubben Lillestrøm HK til live igjen. På årsmøtet i Lillestrøm/Fram ble det opplyst om at det var dannet enn ny klubb og at alle spillerne var anmodet om å gå over til den nye klubben, Lillestrøm Håndballklubb’90. Slik ble det. En annen av dem som var med på å etablere den nye klubben i denne perioden var Terje Knutsen, mangeårig spiller, styremedlem og medlem av diverse utvalg, blant annet sportslig utvalg. Også Ivar Gundersen, mangeårig trener, dommer, utvalgsleder og styremedlem, kommer snart med i arbeidet med å bygge klubben.

Da det nye Lillestrøm Håndballklubb’90 ble startet opp igjen som en gjenfødelse av den gamle klubben på begynnelsen av 1990-tallet, var det på et helt annet nivå enn da den ble lagt ned, både sportslig og økonomisk. Borte var seniorlagene i de øverste divisjonene. Borte var også inntektskildene og sponsorene. I stedet satset man på å bygge stein på stein. Nå sto de yngste spillerne, bredden, det sosiale, og en fornuftig økonomi i sentrum. Man ønsket å gi barn og unge fra Lillestrøm og områdene rundt et godt idrettstilbud i trygge og gode omgivelser i Skedsmohallen og i gymsalene i Lillestrøm. Klubben var på alle måter foreldredrevet. Så fort man fikk barnet sitt i klubben, ble man vennlig spurt om man kunne være med å ta et tak. Sa man ja, hadde man et verv eller en oppgave før kvelden var omme. For det var få lag og få spillere.

Klubben vokser

Sakte, men sikkert vokste antall spillere og lag utover 90-tallet.

Økonomien maktet man nå å holde på et fornuftig nivå. Og den foreldrebaserte driften fungerte. Det ble jobbet med sponsorer. Det ble arbeidet med arrangementer. Entusiasmen, samholdet og engasjementet var stort. En del arrangementer kom også tilbake. Hele klubben var for eksempel med da Lillestrøm Håndballklubb arrangerte NM-finale for kvinner mellom Byåsen og Lunner. Et stort øyeblikk. Det var stappfullt i hallen også da Norge møtte Sør-Korea på midten av 90-tallet. Engasjerte foreldre og medlemmer fikk lånt store postbiler og hentet tribuner fra Jessheim. De ble fraktet, oppmontert, nedmontert og kjørt tilbake til den store gullmedalje. Det måtte til for å gjøre plass til alle som ville oppleve Norges populære og merritterte håndballjenter. Også dette huskes som ett av klubbens store øyeblikk.

Under de olympiske vinterlekene på Lillehammer i 1994 ble det gjort en stor dugnadsinnsats. Klubben tok på seg ansvaret for parkering og billettsalg rundt jernbanestasjonen i Lillestrøm og ved Skedsmo Rådhus. Tusenvis av tilskuere kom om morgenen og parkerte for å ta tog og buss videre til Lillehammer og de ulike øvelsene. Foreldrene i Lillestrøm Håndballklubb sørget for at alt foregikk i ordnede former og at bilene sto trygt. Slik ble vinterlekene en flott inntektskilde for den relativt nye klubben.

I det hele tatt fremheves dugnadsinnsatsen av mange som har vært med i Lillestrøm Håndballklubb. Dugnadsånden, den positive innstillingen, engasjementet, samholdet og samarbeidet på tvers av årgangene, sees på som noen av klubbens sterkeste våpen. Samtidig har klubben hatt en del ildsjeler. Noen av dem er i dag klubbens æresmedlemmer. Dette er blant annet Ivar Gundersen, Kari Larsen og Espen Foss. Kari Larsen har også fått frivillighetsprisen i Akershus Idrettskrets. Gjennom store deler av perioden har hun hatt ansvaret for alt av arrangementer i Skedsmohallen. Fortsatt er hun til stede nesten hver helg når LHK-90 har arrangementansvar i hallen, for å hjelpe foreldre og frivillige og bidra til at alt går smertefritt.

Inne i en rivende utvikling

På 2000-tallet har Lillestrøm Håndballklubb etablert seg på håndballkartet på Romerike. Utviklingen har vært god. Fra å være en liten håndballklubb med bare få spillere og lag, drevet på et minimum av økonomi, har Lillestrøm Håndballklubb blitt en solid administrert organisasjon, med god økonomi, og med 18-20 lag påmeldt i seriespill hvert år. I jubleumspret 2010 har man to damelag i 5 og 6 divisjon, et oldgirlslag og lag helt ned i 8 års alderen, i tillegg til to allidrettsgrupper med 7-åringer. Man har pr dags dato tre guttelag, hvorav J16 er det eldste. Man holder fast på å gi unge jenter og gutter i Lilelstrøm og nærområdet et godt idrettstilbud og et positivt miljø. Det har ført til at man rekrutterer spillere fra både Skedsmokorset, Kjeller, Skjetten, Strømmen, Rælingen og Leirsund, i tillegg til Lillestøm.

Omsetningen er ca 1,7 millioner kroner. Sponsorene har vært trofaste. Og den sportslige utviklingen er positiv. Fokuset nå er å utvikle kvaliteten på treningene og øke kompetansen på trenerne og ta steg for steg videre på håndballstigen. Fra 2006 til 2009 kvalifiserte J18 seg hvert år for Østlandsserien og spilte kalik til Spar-serien. Man har også hatt flere yngre lag som hevder seg bra. J95 laget kom både i 2009 og 2010 til kvartfinalen i Partille Cup, verdens største håndballturnering.

I 2007 passerte man 500 medlemmer, hvorav 250 var aktive spillere. Tallet har siden holdt seg stabilt. Eksterne trenerkrefter er nå hentet inn for å utvikle klubben videre og heve kvaliteten på treningene i ungdomsklassene. Det arrangeres et eget håndballcollege for 11 og 12-åringer i klubben som et ekstra treningstilbud. Et bredt spekter av kurs og kometnasetilbud gis trenere. Man har også en bred dommerstall og gir alle 15-åringene i klubben tilbud om dommerkurs. Men målet er fortsatt det samme: Å bevare det gode miljøet, det sterke engasjementet, og være både en breddeklubb og en klubb også for spillere med ambisjoner om å oppnå resultater.

Det samarbeides også med andre klubber. Mens et samarbeidsforsøk med Fjellhammer, en klubb som på 70-tallet ble sett på som den fremste rivalen, strandet for noen år tilbake, gikk man i 2005 sammen med SSK SKjetten, Rælingen HK, Sørumsand IL og Skedsmo HK, om et nærmere samarbeid, blant annet om holdningsskapende arbeid rettet mot foreldre og ledere i klubbene. I 2007 samarbeidet man med Romerike Topphåndball, senere Lillestrøm Topphåndball. 2010 ble man enige om en samarbeidsavtale med Lillestrøm Topphåndball, som en del av partnerskapet LTH, Skedsmo HK, Frogner IL og Rælingen HK. Det gikk blant annet ut på å få trenerbistand, arrangere håndballcollege og mentor-ordninge for å utvikle trenere i LHK-90. Klubben har i dag et godt forhold og et konstruktuvt samarbeide med alle klubbene rundt Lillestrøm. Også med Fjellhammer som også i senere år har vært den dominerende og håndballklubben i distriktet.

Man må som konklusjon kunne si at håndballen de siste 50-årene har hatt et brukbart fotfeste i Lillestrøm og omegn, selv om fotballen har dominert , andre idretter har stått sterkt, og interessen har gått i bølger, med klubbfusjoner, nedleggelser og nye forsøk på oppstart. At sporten fenger har også vært bevist hver gang Skedsmohallen og Lillestrøm er blitt tildelt landskamper. Både i 2006 og 2008 strømmet folk til hallen i et betydelig antall da Marit Breivik og landslaget spilte lanskamp og kjørte seg inn mot nok et stort mesterskap. Nok en gang ble det også nedlagt et stort dugnadsarbeid, hvilket igjen dokumenterte engasjementet og samarbeidsånden som ofte har preget Lillestrøm-håndballen.

I 2010 kan klubben markere de første 20 år etter «gjenfødelsen» og har fått i oppgave å arrangere nok en landskamp i Skedsmohallen: 5 januar skal herrelandslaget prøve seg mot Brasil.

Til slutt noen av klubbens ledere på 90 og 2000-tallet:

Per Frid, Steinar Langbakk, Hans Kjærner, Vidar Andersen, Ivar Gundersen, Lise Rydje, Knut Worsøe, Odd Granerud, Espenl Foss, Svein O. Solberg og Knut Brotnow.

Vil du lese om håndballens røtter i Norge, klikk deg inn her.

———————————————-

PS: Hjelp oss med å skrive klubbens historie:

Den ovenstående fremstillingen er basert på muntlige kilder og hukommelsen til LSK -profiler som Eva Landfald samt LHK-pionerer som Arild Engebretsen, Leon Skogvold, Egil Foss Kari Larsen og Ivar Gundersen, og de har naturlig nok bedt om at det tas forbehold om at de har husket feil på enkelte punkter. Vi vil derfor sette pris på innspill som kan komplettere og fylle ut klubbens historie. Både skriftlig materiale og ikke minst bilder mottas med stor takk. – red –

Top